Innholdsfortegnelse
Ludo er et sånt spill som ofte ligger litt glemt i hylla, men som ender med å kunne samle både de yngste, besteforeldrene og hele familien rundt samme bord når det først kommer frem. Det er et enkelt terningspill der målet er å få brikkene trygt hele veien rundt brettet og inn i målfeltet, uten å bli slått hjem av de andre spillerne.
Introduksjon til Ludo
For norske spillere er Ludo typisk et familiespill som passer godt på hytta, i ferien eller en rolig ettermiddag hjemme, fordi det krever lite forkunnskap, men likevel gir nok spenning til at alle følger med. Samtidig er spillet mer enn bare et «barnespill». Bak de fargeglade rutene ligger en kombinasjon av flaks og taktiske valg som gjør at voksne også lett kan engasjere seg, særlig når man spiller flere partier etter hverandre. Spillet er lett å lære, raskt å komme i gang med og perfekt når man vil ha noe sosialt uten masse nye regler å skulle lære og huske på.
Historie og utvikling
Ludo har røtter langt utenfor de norske stuene. Spillet er en forenklet variant av det indiske brettspillet Pachisi, som kan spores tilbake til rundt 500–600-tallet. I Pachisi brukte man gjerne et korsformet brett av stoff, og brikkene ble flyttet etter kast med konkylier i stedet for terninger. Spillet var populært ved de indiske hoffer og kilder beskriver hvordan keiser Akbar skal ha spilt en form for Pachisi på store gårdsplasser med mennesker som levende brikker.
På slutten av 1800-tallet ble spillet tilpasset europeisk marked. I 1896 ble Ludo spill patentert i England som en enklere, mer standardisert versjon av Pachisi, og navnet ble hentet fra latin, der «ludo» betyr «jeg spiller». Derfra spredte spillet seg videre til andre land, blant annet de nordiske, via kommersielle spillforlag og senere gjennom billigere familieutgaver som gjorde det til et naturlig innslag i mange hjem.
Men ikke alle spiller Ludo spill bare for moro skyld! Hos NRK kan du lese om Ludoklubben i Ålesund og deres faste turneringer, som gjør det tydelig at noen tar spillet mer alvorlig enn andre. Denne typen organisert spilling viser at et tilsynelatende enkelt familiespill også kan få et konkurransepreg, der taktikk, psyke og tålmodighet betyr mer enn man kanskje skulle tro.
Funksjoner og regler
Et typisk Ludo-brett er kvadratisk og korsformet i mønsteret, med fire farger – ofte rødt, blått, grønt og gult – som markerer hver spillers startområde og «hjemrute». Hver spiller har vanligvis fire brikker som begynner i et eget startfelt, og målet er å føre alle fire en hel runde rundt brettet og inn i målområdet i sin egen farge.
For å få en brikke ut på banen må man som regel slå en sekser på terningen. Når brikken er ute, flyttes den fremover langs løypa etter øynene på terningen, og man kan ha flere brikker ute samtidig. Landingen på en rute der en motstanders brikke står, gjør at motstanderens brikke blir slått hjem til start, mens egen brikke overtar ruten. De fleste varianter krever også at man slår nøyaktig riktig antall øyne for å flytte en brikke inn i mål, ellers må man bruke slaget på en annen brikke eller stå over. Terningslaget seks gir gjerne en ekstra tur.
Spesialregler og variasjoner
Selv om grunnideen er den samme, har Ludo spill mange lokale husregler, også i norske hjem. Noen spiller med at man må slå en sekser for å få ut første brikke, men at de neste brikkene kan tas ut på hvilken som helst ledig tur hvis man har plass. Andre lar spillerne velge om de vil slå ut motstandere eller «være snille», noe som gir en litt mildere variant for yngre barn. Det finnes også versjoner der to brikker på samme felt danner en mur som ikke kan passeres, og der motstanderen ikke kan slå denne blokken.
Moderne utgaver varierer også på antall spillere og brettdesign. Det finnes reisebrett med færre ruter, varianter for to spillere med tilpasset løype og digitale spill med ekstra spesialfelt, bonuser eller tidsbegrensning per trekk.
Ofte stilte spørsmål og svar
Hva er reglene for Ludo spill?
Grunnreglene er at hver spiller har fire brikker som skal rundt brettet og inn i mål, styrt av terningkast. Man må vanligvis slå en sekser for å få brikker ut, kan slå motstandere tilbake til start ved å lande på samme rute, og må ha nøyaktig antall øyne for å gå inn i mål.
Hvorfor heter det Ludo?
Navnet kommer fra latin, der «ludo» betyr «jeg spiller». Da spillet ble patentert i England i 1896 som en forenklet og mer standardisert versjon av Pachisi, valgte man dette navnet for å understreke spillets lek- og konkurransepreg.
Hvilket land kommer Ludo spill fra?
Spillet stammer fra India, der forløperen Pachisi var utbredt flere hundre år før den europeiske tilpasningen kom. Mange historikere daterer Pachisi til rundt 500–600-tallet og spillet hadde en sentral rolle ved flere indiske hoffer før det etter hvert spredte seg til Europa og ble til det spillet vi kjenner i dag.
Er Ludo flaks?
Ja, spillet har et tydelig innslag av flaks, fordi terningkastene bestemmer hvor langt man kan flytte brikkene. Samtidig finnes det også en del taktiske valg, som hvilke brikker som skal flyttes og i hvilken rekkefølge.